Småbarnsforeldre på fest

/inneholder reklame

Etter flere måneder med smokkekoking, bleieskifting og grøtlaging er tiden endelig kommet for å prøve seg på dansegulvet igjen. Det går fint for en stund og lenge er vi som alle andre. Vi bidrar med røverhistorier, high fiver over en lav sko og koser oss glugg, men det én ting som skiller oss småbarnsforeldre fra de andre på festen.

 

 

For sånn i 22-23-tiden, skjer det noe. Det går en vind gjennom rommet og den kryper inn i neseborene på alle småbarnsforeldrene i lokalet. Midt i en samtale om Blåblått, segways og bensinpriser treffer den oss rom et rusmiddel. Vi faller helt ut av samtalen og får “evighetsblikket”, det samme blikket man får i kjedelige forelesninger. Øynene blir glassaktige og vi drømmer oss bort. Plutselig er vi tilbake i stua og ser vår lille hjertestein løpe rundt og jage leker. Eller vi står ved sprinkelsenga og hører dem ligge og puste søtt mens da smatter rolig på en smokk. Om det er virkelig ille, kan vi bli kastet helt tilbake til fødestua, til første gangen vi holdt det lille nurket og kjente kjærligheten sparke oss i fleisen.

  

 

Så er vi tilbake på festen og med i samtalen igjen. Men fra det punktet er resten av kvelden endret. Nå vil vi bare hjem. Hjem til vår lille hjerteknuser som vi egentlig vet at sover for natten, men vi har bare lyst til å røske dem opp av senga og knuseklemme dem. Fortelle dem at de betyr alt og at vi ikke klarer å puste uten dem, og da blir liksom smaken av en Gin Tonic litt tam i forhold. Ikke bare det, men vi begynner også å lengte hjem til senga. Begynner å regne på hvor mange timer vi får sove hvis vi stikker hjem nå istedenfor å vente til festen begynner å dø ut.

På dette tidspunktet er det ikke helt uvanlig at vi begynner å se oss om i lokalet og der møter vi blikket til andre småbarnsforeldre. Vi vet allerede at de tenker det samme som oss. Det står skrevet i det glassaktige blikket. Blikket som drømmer om en hel natts søvn og alle de hverdagslige tingene som vi egentlig dro på fest for å unnslippe i noen timer, men som vi ikke klarer å gi slipp på.

 


Slik som i kveld.

I kveld skal jeg på det årlige julebordet med gutta. Som alle gode kompisgjenger, så har også vi et tradisjonelt julebord som finner sted hvert eneste år. Jeg skal ikke gå i findetaljene av hva jeg forventer av kvelden, men la oss si det slik at kveldens eskapader nok ikke er det første man ville nevnt i et jobbintervju. Men jeg gleder meg, å som jeg gleder meg til alle røverhistoriene, pinnekjøttet, lettølen (?) og “jeg er shcå glad i ræ kompis”-øyeblikkene. Men det kanskje best av alt er at jeg har begitt meg helt fra Larvik til Oslo for å delta på lauget og har derfor fått konsesjon fra kona til å ta meg en natt på hotel. Alene. På hotell. Med frokost. Bacon. Alene med bacon. Alene med bacon og all tid i verden til å nyte øyeblikket. Den ultimate luksus!

Og ikke bare det, men Scandic Vulkan i Oslo har vært så elskverdige å låne meg deres “Bloggers Inn”, som et fantastisk tilbud til alle bloggere som trenger et rom for natten når man er på visitt i hovedstaden. Rommet er tettstappet med fiffige detaljer som iPad, trådløse høyttalere, kamerautstyr, inspirasjonsbibliotek og en flott utsikt over denna vakre byen våres.

 



 

Blogger du? Sjekk ut Bloggers Inn på Facebook.

Så får vi se da Oslo, kanskje vi sees på nachspiel eller kanskje ikke. Kanskje ikke. Men uansett hvordan kvelden forløper, så har jeg dette å si: Bacon, vi møtes i morgen tidlig. Møt opp mannsterke, det kommer dere til å trenge.

/Hepp hepp!

20 kommentarer
    1. Spot on, mann!!
      Forresten imponerende god til å svare på kommentarer mens du er på julebord. Kudos 😉

    2. Jasså du Gerda, så du er ferdig med han tølpern fra i fjor og prøver deg på noe nytt og spennende? Vi får se i morgen da, om du speller korta dine riktig rundt middagsbordet 😉

    3. Jei er gla i rei “en hel natts søvn”! Håper vi treffes snart igjen. Synes 15 måneder avstandsforhold er nok. Hilsen Tina-mams
      PS: Ha en strålende kveld! 🙂

    4. Snakker selvfølgelig bare for meg selv, men etter tre unger, hvorav to i bleier fremdeles, en midt i toårstrassen, en som ikke kan det å sove uten å henge i bæresjal eller i en pupp, og en som bobler over av søskensjalusi, nyter jeg hvert minutt ute av huset om dagen. Lengselen glimrer stort sett med sitt fravær. At jeg er klar til å legge meg når andre skal ut på byen, er en annen sak. 🙂

    5. Åh, det er så sant! Jeg føler meg gammel som fjell ute på byen etter mini ble født. For det første aner jeg ikke hva utestedene heter lengre (her i byen skifter de navn og eiere ganske hyppig), musikken er for høy, køene for lange og bussen går alt for sent hjem. Jeg er livredd for å bli for full (eller, egentlig vil jeg ikke bli fyllesyk slik at en fridag med mini går til spille fordi mor må sove eller spy dagen derpå), alt jeg kan bidra med i samtaler handler enten om mini eller jobb siden mitt sosiale liv omkom cirka i oktober i fjor, jeg sjekker sms og snapchat for oppdateringer hjemmefra (og kan sitte på forspillet og bli misunnelig på pappa dersom mini gjør noe morsomt mens mamma er borte). En natt vekke fra mini er ikke helt aktuelt enda kjenner jeg, hadde kanskje tenkt annerledes om han var natterangler, og søvnunderskuddet var prekært.
      Heldigvis er der sjelden det er noe man absolutt er nødt å feste for nå om dagen 🙂

    6. Søster Cecilie: Hihihi, tror mange kan kjenne seg igjen i den kommentaren der 🙂

      Skal innrømme at det var rimelig sweet å ha et helt hotellrom for meg selv i natt og ligge midt på natten og gomle Mækkærnmat og se på Danseband-jukeboks uten en bekymring i verden, hihihi. Men du verden så trist å våkne opp alene a gitt. Dessuten kom jeg meg alt for sent hjem, musikken var for høy kvelden før, køen var for lang etc etc 😉

    7. Småbarnsforeldre er det kjedeligste man er på fest med, de går kl 2300 og er stuptrøtte.
      Selv vært der, men er heldigvis ferdig med dette og har store barn.Da kan man leve litt igjen..

    8. Per Nilsen: Haha, I know, I know. Men så blir de fortere på en snurr også da, men så har det jo også mye å klage over når først følelsestanken skal lettes. Nei konklusjonen får bli at man ikke egner seg på fest når man har små barn i hus 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg