Hva feiler det dere menn?
Hvordan skifter jeg en bleie?
Hva er det dama klager over?
Er det mulig å være så tjukk i hue?
Hva spiser småbarn?
Hvor har han gjort av nøklene?
Hvem kan hjelpe meg?
Jeg kan!
“Spør fattern” er ikke egentlig et blogginnlegg, men et hjelpeforum. Derfor har jeg plassert den i toppmenyen, slik at du enkelt finner tilbake når du står som et spørsmålstegn og fomler tomhendt i luften. Spør fattern og du vil få svar.
Jeg har så absolutt ikke adekvat utdanning for å kjøre i gang en spalte som dette, men jeg er en menneskekjenner av rang og har relevant erfaring fra Pappapanelet til Mammanett. Derfor: Hvis du har spørsmål eller frustrasjoner knyttet til menn / damer / foreldrerollen / barn / parforhold eller lignende:
Spør fattern 🙂
Hvorfor ser ikke menn småting? Hvis han legger fra seg en liten skrue eller lignende, kan du bære sikker på at han senere får den på rett plass. Men barnas småting, eller sokker, kluter, taperuller, korker og dippedutter er han blind for i lang tid, med mindre han får ryddedilla og tar alt på en dag! Men de aller minste som f.eks dings fra kinderegg kan ligge på samme sted blandt pyntetingene på en hylle i et år. Han kan til og med vaske og tørke støv under den og ikke vite om den. Jeg har testet! (Passet siden jeg var syk lenge) teorien passer i allefall min mann. Jeg vet akkurat hvor den minste ting i huset er. Hvorfor vet han fremdeles etter 10 år ikke hvilke klær som skal i hvilken skuff?
Anne: Hei Anne, tusen takk for spørsmålet. Jeg antar at du har lest saken om treningsbagen og vet at jeg sliter med samme problem? http://pappahjerte.blogg.no/1382465197_ukas_krangel_trenings.html
Problemet er nok at vi menn er fødte jegere og ser etter ting i bevegelse. Så snart en leke fra et Kinderegg eller en treningsbag har blitt en fast del av inventaret, så utgjør det ingen trussel lenger og blir da automatisk ryddet bort fra hjernen. Jeg vet at det kan være frustrerende, men vit at vi ikke gjør det bare på dritt eller for å slippe unna å rydde ting, tingene bare rett og slett forsvinner. Jeg husker for noen måneder siden, så hadde frøkna satt en drøss med pappbokser i gangen. De sto virkelig i veien og jeg måtte manøvrere meg rundt etter beste evne, men siden jeg ikke rakk å ta dem de første to dagene, så ble de plutselig bare en del av leiligheten. Det irriterte meg litt at gangen var blitt så mye smalere, men jeg aksepterte det blindt.
Dette gjelder ofte for ting vi ikke vet hvor vi skal gjøre av, slik som Kinderegg-ting som ikke har noen fast plass etc.
Løsningen blir rett og slett at du må bruke teskje-prinsippet og si til ham de tingene det gjelder, for det er ikke sikkert han ser det selv 🙂 Det virker kanskje rart, men jeg tror det er den beste løsningen.
Hvorfor er dere menn så ” i dont care” ??
skjønner?
elsker bloggen din:D
Anonym: Oh yes, jeg skjønner veldig godt hva du mener 🙂 “Det ordner seg” som jeg ofte sier. Vi er mer tilbakelent, mer “laissez faire” (La det skure), whatever, slapp av, det ordner seg.
Damer er mye raskere på å heve skuldrene, få opp blodtrykket og si “Men hva hvis det IKKE ordner seg? Det er tusen ting som kan gå galt!”. Her er det helt sikkert en biologisk forskjell som ligger til grunns.
Jeg tror kanskje kvinner er mer følelsesmennsker enn menn og derfor ender opp med mer frustrasjon og bekymringer. Menn er mer praktiske, ikke så tunge på følelsessiden. I vårt forhold er det nøyaktig sånn, jeg tar ting litt på halv tolv, mens frua er ferdig pakket en uke før ferien begynner.
Men du, jeg innser at dette spørsmålet er såpass bra at jeg blir nødt til å lage et eget blogginnlegg om det! Tusen takk for spørsmålet og følg med førstkommende tirsdag, da flesker jeg til med en lengre utredning 🙂
/HIGH FIVE!
Hvorfor har menn så vanskelig for å si hva de føler, når det gjelder nye dypere enn “Jeg har en fin/dårlig dag” Å hvorfor presterer dere selv å si til kvinner “Vi er ikke tankelesere”
Er vi tankelesere da? Har jeg en evne jeg har gått glipp av…?
Anonym: Hei, takk for spørsmålet. Beklager sent svar.
Jeg tror kvinner er følelsesmennesker i langt større grad enn menn. Jeg opplever i hvert fall at dere har en helt annen forståelse av empati og medmenneskelighet og evner å sette dere inn i andres følelser mer enn hva vi menn kan. Kanskje er dette fordi dere er født med et morsinstinkt som gir dere et større omsorgsbehov og bedre forståelse av de nære ting? Kanskje er det ikke heller bare biologi, men samfunnets normer som har gjort oss menn følelsesløse og kyniske. Det er liksom ikke laud at vi menn snakker om følelser, åpner oss og viser oss sårbare. Derfor har vi med tiden vokst oss kalde og innesluttede. Litt slik som nordmenn generelt 😉
Bare tenk på det selv; hvis du er sammen med venniner en kveld, hva gjør dere? Snakker. Masse. Og hva gjør menn når vi er sammen en kveld? Spiller Fifa og holder kjeft. Eller tar en øl og da går praten så det griner etter, men aldri om noe dypt og sårt. Med mindre det blir en øl eller to til da, se da er vi også tankelesere 😉