hits

Om å bli far (Svar til Mona)

Dette innlegget er både en etterlengtet beretning om en meget spesiell dag, men også et svar på en kommentar jeg fikk fra Mona på Min Historie. Mona spør: "Hvorfor valgte du å få barn når motstanden var så sterk? Var det bare for å følge det som er forventet av samfunnet/familie?" Jo kjære Mona, nå skal du høre:

Det var en varm og solrik dag i juni, sommeren 2011. Jeg kom hjem etter lang dag og var sliten og lei som en sirkuselefant. Jeg hadde vært på Frognerbadet og øvd på mine ferdigheter i forkant av VM i døds. Se klipp:

 

Mørbanket og værbitt kom jeg hjem til min kjære. Jeg fikk så vidt kastet litt mat i kroppen og skrudd på tv´n, før den ble skrudd av igjen og jeg ble møtt av ?blikket?. Det første jeg tenkte var: Å gådd, hva har jeg gjort nå da?!

Men så kom det.

- Eh du...?

- Eh ja? (både tonefall og mine var overdrevent oppgitt over at tv´n var skrudd av mot min vilje).

- Eh ja... du vet det månedlige... Altså... ja, det er mulig det ikke kommer på noen måneder...

- Hva?! Betyr det det jeg tror det betyr?

- Ja, men jeg er ikke helt sikker altså, jeg har bare tatt to tester....

- Hva? To tester?

- Ja du skjønner, det skal jo komme to streker hvis man er gravid og den ene streken kom veeeldig sent. Og hvis jeg hadde vært 100 % gravid, så hadde jo den streken kommet opp veldig fort.

- O-...kei.Jammen... Hva gjør vi med det da?!, svarte jeg

(NB: Å si "Hva gjør vi med det?" til en kvinne som har gått en hel dag med sommerfugler i magen og gledet seg til å røpe sitt livs største, mest fantastiske og skumle hemmelighet, er om mulig, det aller dummeste man faktisk kan si. Red anm.)

- Hva gjør vi med det? Hva- gjøøør vi med det?! kom det tilbake med en tydelig hvesing i stemmen.

- Nei jeg bare. Shit... Okei, la oss bare se litt på tv, dette får vi vel diskutere senere?, sa jeg og snudde meg tilbake i sofaen. Tv´n våknet til live igjen.


Mens de første par bildene kom over tv-skjermen igjen, innså jeg raskt at jeg ikke så hva som foregikk på skjermen foran meg. Det var bare bilder og lyd som passerte som skyer på himmelen, det var liksom ingenting der. Christina satt fortsatt vendt mot meg i sofaen, som frosset fast i tiden.

Det tok ikke mange sekundene før hjernen min innhentet forspranget igjen. Plutselig fikk jeg sjokkbeskjeden: Hva pokker er galt med dette tv-bildet, hva er det som skjer, hva var det hun sa, gravid? Hva angår det meg? Altså, hva hun foretar seg på sin fritiiiiiåherregudjegskalbliFAR!!!!!

Deretter: Jubelskrik, klemmer, tårer, hopping, jubel, tårer, litt snørr, mer tårer og forvirring. Kjempemasse forvirring.

Det fine med å helt uventet vente barn når man ikke på noen måte venter det, er at kroppen tar det hele med stoisk ro. Da jeg våknet opp dagen etter var jeg helt Cool McCoolpants om det hele. Det var liksom Tja, jeg skal bli far, so what?. Det var jo på ingen måte mulig for min enkle mannehjerne å forstå et dugg av situasjonen, så den sjokkskadde hjernen bare latet som om det var helt hverdagslig. Som om jeg hadde kjøpt meg en iPad som jeg begynte å bli litt lei av, på en måte. Det var liksom ikke noe som var verdt å tenke stort over, det var det det var bare. Ingen grunn til panikk, bare en liten kul på magen. At dette faktisk betød at jeg skulle bli far, innså jeg faktisk ikke før ca. 9 måneder senere.

Så, for å konkludere: Jeg valgte aldri å bli far, det skjedde bare, som seg hør og bør. Om noe, kan man si at jeg ikke valgte livet, men livet valgte meg. Jeg hadde jo alltid tenkt at det kom til å skje en dag, bare helst ikke i dag. Eller i morgen. Eller i år. Kanskje neste år. Men i hvert fall ikke i dag. Men så en dag så skjedde det bare og siden har jeg aldri sett tilbake <3

/high five for life

(Lik hvis du liker og Følg Pappahjerte på Facebook)

14 kommentarer

Haha, du altså og din skrivemåte. Fantastisk! Gratulerer med graviditeten:)

¤Malene: Å blåss :-) Men altså, hupps håper ikke jeg har villedet det gode folk her, for det er egentlig snakk om den forrige graviditeten, altså den eneste i sitt slag. Dæven, jeg tror jeg går inn og endrer på teksten, slik at ikke f.eks muttern leser feil og setter kamomille-teen i vrangstrupa :D hihi

Jeg synes du taklet det utrolig bra, til tross for den "lille" blemma ;)

Min kjære derimot, var ikke like "cool" da jeg fortalte om Spira vår. Men til hans forsvar så var vi hhv "bare" 21 og 22 år gamle.

Jeg gikk på P-piller, men etter at jeg byttet til en annen type hadde jeg i flere mnd problemer med at "den månedlige" kom og gikk som den ville. Jeg hadde fått beskjed om at dette var normalt, men allikevel kom det en dag hvor testen viste to blå streker...

Så etter å ha trippelsjekket resultatet, motet jeg meg opp til å fortelle gubben den mildt salgt sjokkerende nyheten.... Og sjokk var akkurat det han fikk: Han satt på senga og hyperventilerte i 15 min, før han hastet inn i dusjen - der ble han i litt over en time...

Dette var forsåvidt som forventet, men jeg var IKKE forberedt på det han sa da han kom ut av badet: "Men jeg flytter ikke til Gjøvik!" Uhm.. Hæ? Hva? Sa jeg noe om å flytte? Men det viste seg at vi en gang for leeeenge siden hadde snakket om unger og oppvekst, og da hadde jeg sagt at jeg ville flytte hjem når jeg en gang i tida skulle få barn, fordi jeg ikke ville at ungen skulle vokse opp i Oslo :P Det var det første som poppet inn i den skadeskutte hjernen hans.

Etter dette kom en periode på 3-4 uker hvor han nektet å snakke om situasjonen. Men da gikk tålmodigheten min slutt, og jeg ga klar beskjed om at denne situasjonen IKKE kom til å gå over...

Og etter denne samtaler var det som å skru på en bryter: Han ble plutselig Super-pappa-to-be! Han var med på innkjøp at babyutstyr, kontroller, fødekurs... ALT! Han tok seg av meg når jeg fikk bekkenløsning, dro på butikken kl 1.30 om natta fordi jeg trengte Love Hearts og Stratos, og holdt ut med alle de grusomme humørsvingningene :P Jeg tar av meg hatten for ham, for jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde holdt ut med meg ;)

Og når termindatoen nærmet seg, var det INGEN som gledet seg mer enn han!

Nå er Spira snart 6 år, og Superpappa består i beste velgående.

...og vi har flytta til Gjøvik ;)

For en koselig blogg du har! Hilsen en mamma som aldri hadde trodd hun kom til å bli en av de som leste mamma -og pappablogger, men som ble det likevel. Livet blir aldri som man tror gitt!

så artig med en pappablogger! denne skal jeg følge med på;)

Ida: Tusen hjertelig! Hilsen en pappa som aldri in a million years hadde trodd han skulle blit pappablogger. Les bare Min Historie ;) (Og det faktisk helt sant: Jeg pleide å hate barn!) hihi

morsinunge: Cheerio, miss Sophie! Det synes jeg så absolutt at du burde ;) Så lover jeg å henge ut på din også, jeg mener: helstekt kylling, what´s there not to love :)
Også sånn nedsenket firkantsofa da. Mææn det har jeg lyst på! Er noe skikkelig James Bond over det ;)

Silje B.: Hei Silje! Tusen takk for at du delte denne fantastiske historien :D

Hah, det er rart med hvordan det der fungerer altså, vi menn har et lite ekstragir vi også, det bare ligger litt bedre skjult enn hos mamsene ;)

Og det ble Gjøvik ja? Hah, det forsto jeg leeeenge før du skrev det, for det der, det derre der, det er så klassisk! Har selv gått i samme fella og endt opp i Vestfold, langt unna egne venner og familie, men.... så gjør det jo under for husroa da :D

Når muttern er fornøyd, er alle fornøyd ;) Gylden regel. Men nå må jeg gå. Kjerringa krever skuldermassasje før kvelden er omme, hahaha! God kveld til både deg og husbond :)

Utrolig bra. God rytme, god stemning og god hendelse. Skulle ønske jeg hadde skrevet den.

Kristian: Takk for det, sann! :D Jeg er egentlig veldig glad for at det var jeg som skrev det, ellers hadde jo DU vært faren og da hadde det bare blitt så utrolig dårlig stemning i heimen :P

interiorgirl1: Å blåss, jeg bare liksom... okei da, takk da #rødme :)

interiorgirl1: Interiorgiiiiirl, you came and you changed my world. Nei vent... Liberian girl var det. Soggy! :P (Savner MJ jeg. Tror ikke han var en uggen tafsekis, bare en fantastisk og litt merkelig artist). Sukk

Neimen se der var svaret ja :)

Interessant, trodde du/dere hadde gitt etter for forventningene jeg gitt.

Ja, livet vet man ikke hva bringer, man kan jammen bli overrasket over seg selv!

Men ja, er uansett glad JEG har sluppet å endre standpunkt om saken. He he.

Stå på!

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram