hits

Alle gode ting er smurf

Er det ikke rart hvordan minner kan lagres i et bortgjemt hjørne av topplokket i mange år og tilsynelatende forsvinne, før de plutselig en dag spretter frem og skinner sterkt som en sol? Det skjedde meg i dag.

Jeg satt intetanende og snuste rundt på nettet, da jeg plutselig oppdaget at Smurfene 2 kommer på kino.

 

Min første tanke var "Æss, den gidder jeg ikke å ", men så ble jeg plutselig revet ut av tankerekken og smurfet rundt 25 år tilbake i tid.

Det må ha vært en gang rundt midten av 80-tallet, kassettens gullalder. Vi bodde fortsatt i rekkehuset, så jeg kan ikke ha fylt 6 år enda. Jeg var bare en liten pjokk med barnets naive gnist i blikket og en frodig bollesveis på nøtta. Jeg var med min storesøster på grønnsaksmarkedet og løp mellom bilene, mens vi ventet på mamma. Hun var travelt opptatt med å ekspedere kunder fra den omreisende grønnsaksbilen, slik hun gjorde en gang i blant. Det var en travel dag og folk stimlet til bilen som hadde rullet opp gardinen, åpnet kassaapparat og satt ut langbenker med fristende frukt og dagsferske grønnsaker.

Men så skjedde det plutselig at jeg merket at det knurret i magen. All løpingen hadde gjort meg fryktelig sulten og jeg løp bort til den sigøyneraktige bodbilen og plukket ut egnede fristelser fra den rikholdige buffeten. Da jeg skulle betale, så jeg plutselig opp på to fjes som smilte tilbake. Det ene tilhørte en av eierne av bilen, det andre tilhørte mamma. Begge sto og smilte til meg, han for å være høflig, mamma fordi hun var mamma. Jeg tok pengene opp av lomma, fikk et øyeblikk av panikk og gav pengene til den ukjente mannen! Det tok meg bare et brøkdels sekund før jeg så tilbake på mamma og innså hva jeg hadde gjort. Jeg hadde kjøpt frukt av en annen selger. Kanskje hennes argeste konkurrent? Var det skuffelse jeg så i blikket hennes? Hun flyttet blikket raskt videre og gikk videre til neste kunde, mens jeg ble stående som lamslått uten helt å forstå hva jeg hadde gjort.

Hadde jeg forrådt min egen mor slik min navnebror fornektet Jesus?

Hvorfor?

Jeg hadde gitt ga pengene til en annen... :-l

Det neste jeg gjorde var å storme inn i bilen vår og låse meg inne. Jeg var livredd, kjempelei meg og skuffet over meg selv. Så veldig veldig skuffet. Jeg hadde såret og vanæret min egen mor på det aller groveste. Det var en grusom følelse, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skrudde på min favorittkassett og kastet meg over frukten. Mat og musikk skulle vel saktens få meg på bedre tanker.

Det var Geir Børresen og smurfene. Smurfe-sangen.

Det gikk bra en stund, helt til jeg støtte på den melankolske tryllefløyten i refrenget eller kanskje var det nynningen til gamlesmurfene? Kanskje var det den kjipe lyden av det lystige fellesskapet deres, mens jeg satt der som et bannlyst uskudd og spiste forbuden frukt? Uansett, der satt jeg altså, verdens minste skapning i forsetet på en gammel bil, låst vekk på en sliten parkeringsplass, mens jeg tygde på mitt lille eple og felte en tåre for mitt svik.

Sorry muttern. Jeg vet at du nok ikke har ofret denne historien en tanke noen gang, men for meg har den faktisk jaget meg mang en gang. Er det ikke rart hvordan hjernen smurfer?

 

Oh no you didn't!

Heisann, nå fikk jeg i hvert fall(!) ikke lyst til å se den nye Smurfefilmen. Har ikke sett den første en gang, jeg får vurdere det, for filmen ser jo faktisk ganske trivelig ut. Men jeg er skeptisk Selv om jeg kom meg etter min traumatiske barndomsopplevelse, så har jeg fortsatt varige mén etter alle Smurfehits-samlingene som gjorde sitt beste for å ta livet av 90-tallet.

Smuuuuurf macarena!

 

Oh no he didn't!

Æh, kanskje jeg skal se den likevel, for er den én ting alle vet: Alle gode ting er smurf :D

/innlegget smurfer reklame

/Peter Smurfehjerte

(Smurf deg inn på Pappahjerte på smurfbook)

7 kommentarer

Jag minns oxo 80-talssmurfarna med <3 inombords. Jag blev så sjukt besviken när den där nya filmen kom ut och smurfarna inte alls va mysiga utan inbillska, bortskämda och jävligt jobbiga bara... usch!

Jag håller mig till de gamla tecknade smurfarna istället. :)

Elsker smurfene! :D

http://miniogmeg.wordpress.com

En herlig historie som jeg ikke visste noe om... Utrolig fascinerende hvordan musikk kan kapsle inn minner og senere bringe dem frem igjen med alle sanseinntrykk I behold.Sterke saker! :)

En herlig historie som jeg ikke visste noe om... Utrolig fascinerende hvordan musikk kan kapsle inn minner og senere bringe dem frem igjen med alle sanseinntrykk I behold.Sterke saker! :)

Regnet med at denne traumatiske opplevelsen (på lavt nivå) hadde gått verden hus forbi. Får alltid litt klump i magen av å høre smurfene, men har skværet opp med muttern nå i helgen :D hihi

Hør hør, enighet. Smurfene skal være søte, små og litt 70-talls ;) Moderne smurfer i 3D? Skeptisk :P

Øy, ikke glem Geir Børresen ;)

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram