Rørt til tårer :’-(

I dag leste jeg en sak som umiddelbart slo meg i magen som en rambukk. Du har sikkert sett den du også, saken om kreftsyke Ole André som fikk holde “mirakelsønnen” Isak før han selv døde.

Les hele saken i iTromsø, Dagbladet , VG og Nordlys.

Det lot seg rett og slett ikke gjøre å bare lese denne saken uten å kommentere den. Derfor vil jeg bare si: Det er en tid for å være tøff, og det er en tid for å være myk. Og det er helt greit for tøffe menn å være myke og felle en tåre en gang i blant. Dette er en sånn gang.

Selv for en skravlekjeft som meg selv, så blir man vel egentlig ganske tom for ord av saker som dette, for det er så uvirkelig. Så ufattelig trist, men også litt fint. Misforstå meg rett altså, men det at han fikk se sin nyfødte sønn og si at han elsket sin kjære kone som det siste han gjorde her på jorden, er om ikke annet, en fin måte å gå ut på. Om enn ufattelig tragisk. Det er mulig det der kom ut helt feil, men jeg klarer ikke helt å stokke ordene her nå, så til de grader ble jeg satt ut av denne historien. Og det er egentlig litt rart, for slike triste historier pleier egentlig å prelle av meg som vann på gåsa. Men det lar seg altså ikke gjøre, for jeg klarer bare å tenke på hva jeg følte første gangen jeg holdt guttungen min i armene, så på ham og tenkte på alle de tingene vi skulle fylle livet med.

min lille plutt som bebis

Alle tanker og drømmer som umiddelbart spretter frem, der man ser for seg store smil på en varm sommerdag, leking i vannkanten, skrubbsår og løkkefotball, teltturer og kvelder rundt bålet, fisketurer og juleverksted med lukten av pepperkaker som fyller huset. Alle disse tingene som man drømmer om, alle tingene Ole André hele tiden må ha visst at han aldri ville rekke. Alt han fikk var ett øyeblikk og det må ha ment hele verden for ham. Det må ha vært en følelse så sterk at den på ingen måte kan beskrives med ord. Og på så måte er det noe fint oppi det hele også. Hele deres liv sammen kokt ned til essensen av det hele, den kjærlige førstekontakten. Det båndet som aldri kan brytes.

første gang på kassa til pappa

Jeg har ikke tenkt til å fortsette å rable i vei, men heller bruke anledningen til å oppfordre deg til å stoppe opp og ta et øyeblikk til ettertanke. Pris deg lykkelig for alt det du faktisk har og vær takknemlig for alt du kan glede deg over. Dette innlegget er verken tøft, morsomt eller spesielt velskrevet. Men det er ærlig, og noen ganger er det det eneste riktige. Og jeg kan fortelle deg én ting til:

I kveld skal jeg og pjokken sove i samme seng!

:’-S

 

(Husk å sjekke ut Pappahjerte på facebook)

67 kommentarer

Siste innlegg