hits

Bli boende i byen eller flytte på landet?

Som de fleste urbane småbarnsforeldre vet, så sitter man plutselig en dag ved frokostbordet, tar seg en slurk kaffe og tenker: Nei dæven, vi skulle ikke flytta på landet da?!

Det er en helt naturlig del av det å bli foreldre, det såkalte redebygge-genet. Så fort man har satt en liten sneip til verden, så får man plutselig nye verdier og man ønsker å hooke opp den lille tassen med et best mulig utgangspunkt for å leve et liv som står til seks på terningen.

Men... så vil man liksom ikke gi opp livet i byen heller. Det er jo her vi har alle vennene våre! Og nærhet til alt. Og ti meter å gå til kafeen på hjørnet. Og og... meeeen likevel. En liten hageflekk da? Kanskje ei litta gressklipper, en hengekøye for å dorme i sola. Kanskje til og med et hint av stakitt?

Fortvil ikke, for her kommer svar. Jeg har jo nylig foretatt samme vurdering selv og tatt det vanskelige valget som alle nybakte byfolk frykter: Nå som vi har fått barn, skal vi bli boende i byen eller flytte på landet?

Det er selvfølgelig ikke et entydig svar på denne gåten, men jeg skal dra deg gjennom hele argumentasjonsrekka, så slipper du å bruke resten av kvelden på å krangle med kjæresten.



Det er ikke til å unngå: Det er i byen det skjer! Det er der du på en hvilken som helst dag i uka kan finne en kul konsert med et skranglete indieband som ingen har hørt om. Det er i byen du til alle døgnets tider kan få tak i en glovarm og ultrahipp kaffe latte med usøtet soyamelk, kvernet på økologiske bønner fra økologiske bønder. Du er aldri langt fra en spennende innvandrerbutikk som selger de mest eksotiske matvarer og grønnsaker du ikke klarer å uttale navnet på. Pak choi? Pash koi? Det er der alle vennene dine bor, hvor du kan sitte og bable over en flakse vin og aldri være lenger hjemmefra enn at du kan sjangle hjem etterpå. Det er folk overalt, uendelige muligheter for å pleie din utadvendte natur og kort vei til alt. Tilgjengeligheten av varer, tjenester og folk er nærmest uendelig. For et herlig liv! Du er der det skjer, du er i ett med tiden, du er oppdatert på alt. Du ER byen, du!

 





Men det er heller ikke til å unngå at det er i byen det skjer. Alltid! Storbyen er som en kassettspiller med kun én knapp: PÅ. Det er et konstant jag av folk, trafikk og asfaltstøv som fyller lungene som et askebeger. Det er en konstant tilgjengelig og en kjeppjagende nærhet til alt, som på bluesfylte mandager kan få deg til å føle deg som et rådyr fanget i frontlyset til en møtende bil. Den hodepinen du har slitt med en god stund nå, skyldes kanskje ikke vinflasken du deler med Thomas og Harald på fredagskvelden, men et stressnivå som holder nakken din i et jerngrep. Og folk da. Folk overalt.

 

 

Man bor i hvert sitt lille, meget overprisede marsvinbur og står presset inntil hverandre på bussen som sild i tønne. Når man står der på morgenkvisten, skvist mellom lukten av morgenånde, hodebunn og kattemat, da er det sjelden langt fra en åpenbaring.

 



Da drømmer man om livet på landet. Om en liten hageflekk der man henger i sin hengekøye og vaier i vinden mens Ole Paus sitter på terrassen din og drar av noen gamle låter. Kanskje man hopper på sykkelen og drar til nærmeste bondegård for å kjøpe med seg et knippe gulrøtter og en sekk med friske epler, før man nærmest reiser tilbake i tid og atter igjen befinner seg hjemme i sin nå litt større hage, der epletrærne vokser, naboene traller i bakgrunnen og fuglene synger så flott. Barna i nabolaget slår på stikka, ler trillende og kaller dere for Herr og Fru. Det er landsbyidyll som tatt rett ut av en episode av Emil i Lønneberget, bare uten den tourettes-fascisten av en far.

 


(Takk til Grete Swahn for bildet)

Men så blir det kvelden og du ser for deg at du sitter der i din lille kjøkkenkrok på landet, uten strøm og skriver på et ark med kullstift. For livet på landet holder utvilsomt et helt annet tempo enn livet i storbyen. Det er et liv uten klokke på armen. Der man kanskje bare spaserer rett inn til naboen, hvilket jo kan være fint, men hva om du hater naboen? Hva om det er 5 mil til neste nabo helt plutselig? Du blir livredd for at dere skal bli sånne folk som aldri får med dere noen ting. Sånne som i 2014 fortsatt ikke har hørt om revelåta til Ylvis. Eller om Ylvis. Og hva med alle vennene du satte igjen i byen? Kanskje de ikke kjenner deg igjen, og neste gang du møter dem blir som en episode av Tore på Sporet? Hva om du gror fast på landet og plutselig mister dialekten din og begynner å prate kav totning helt uten grunn? Også du som har blitt så glad i all den eksotiske maten de har på innvandrerbutikken, hva skjer så med den? Er det bare egg, melk, brød og kjøttpudding å få kjøpt på landet?

 



Og DER skal jeg stoppe meg selv. Jeg innser at jeg stiller mange flere spørsmål enn jeg besvarer. Svaret er jo selvfølgelig at det ikke finnes noe fasitsvar. Du må rett og slett tenke sjæl, men en fin pekepinn er å sette opp 5 argumenter for å bli boende i byen og fem argumenter for å flytte på landet og henge ut med gårdsgutten Alfred. Så vekter du disse opp mot hverandre.

For min del ble konklusjonen denne: Ja, jeg elsker å bo i byen, men det er en tid for alt. Nå som jeg har fått en liten pjokk, er det på tide å la ungdommen ta over stafettpinnen, mens jeg bytter inn marsvinburet i et karslig rede. Hva skal jeg med nærhet til alt uansett? Ser du meg vase rundt på byen hver helg og henge ut på überhippe kafeer, mens jeg sitter med min alpelue og leser Kafka? Neppe. Derfor landet jeg på å pakke snippesken og starte et kliss nytt liv med hageflekk. Ingen hengekøye så langt, men vi får se neste sommer.

 



Vel vel, nå må jeg stikke. Jeg og Alfred skal ned til elva og kaste småstein og bade nakne.

/toodles!

9 kommentarer

Hærlig! Vi fikk de to første barna våre da vi bodde i Oslo. Men så flyttet vi til litt mer landlige omgivelser. Og der har vi fått 5 barn til. Så nå lever vi landlig med 7 barn i et koselig lite men stort nok hus:)

Linda C. Hagen: 7 barn?! Å hellge Mor Theresa! Jeg som synes dagene kan bli tøffe nok med bare en liten pjokketass :S Jeg tar av meg hatten for deg! :D Du burde hatt millionlønn, fete bonusavtaler og Trond Giske på hurtigtast.

å bo på landet er det beste, har bodd i storbyer men gud så stresset en blir, nei holder meg til landet!

Grattis med nytt frisk utseende på bloggen!! Og landet er best, ingen protest!!

deilignorsknaturvihar.blogg.no: Tror jeg faktisk stemmer for begge, men alt til sin tid. Byen er helt nydelig når man er hip, hot and happening, men når man får kids og vil tone det ned litt og heller få fokus på familieverdier, ja da er landlige omgivelser veien å gå ;)

Livet i Casa Didirksen: Tusen tusen hjertelig takk :) Veldig deilig å få skiftet fra gamle filler til finstasen :P

Vi flytter fra Haugesund til Engerdal om tre uker! Gleder oss stort til å ha naturen som nabo:)

Så du vurderte aldri en krøssover? Flytte tilstrekkelig langt nok ut av byen til at dere fikk råd til en hageflekk, men nærme nok til at det går an å pendle inn med den lokale bussen i helgene?

Lars N: Å jo da, vi fant frem passer og dro en sirkel rundt Oslo, men fant liksom ikke rosinen i pølsa. Men det var jo en kort flytteprosess som egentlig var planen, mem til slutt endte vi på å starte et spøtt nyrr liv i Vestfold. Har ikke angret et sekund :-)

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram